International Web Community for Scandinavian Studies
scandinaviaBIG.jpg

CSS Conference 2017 – Rethinking Scandinavia

Web Proceedings

Skandinabospråk

Om Nordisk ministerråds bruk av termen nabospråk
 

Bjarne Købmand Petersen, Skandiaspråk

Teksten her bygger på en lesevitenskaplig undersøkelse, som jeg 2014–15 gjennomførte ved Universitetet i Stavanger. Undersøkelsens formål er å kartlegge Nordisk ministerråds bruk av ordene nabosprog, nabospråk, grannspråk og grannespråk med sikte på å lokalisere ministerrådets innholdsforståelse og definisjon av termen. Undersøkelsen kvalifiserer og analyserer et tekstkorpus sammensatt av Nordisk ministerråds tekster fra 1971 til utgangen av 2014. Undersøkelsen utforsker også forekomster av termen nabospråkundervisning i samme korpus for mulige didaktiske implikasjoner av ministerrådets innholdsbestemmelse av denne.

Nordens land og områders ønske om samarbeid og om å kunne tale sammen uten å tale samme språk (ulike varieteter) ligger til grunn for formaliseringen av fellesskapet ved opprettelsen av Nordisk råd i 1952. Både bokmål, dansk, færøysk, islandsk, nynorsk og svensk springer ut av samme nordiske – eller germanske1 – språkfamilie, mens finsk og samisk er uralsk og grønlandsk er eskimoisk-aleutisk. Nordisk råd ønsker fra starten å sikre bruken av alle nordiske språk og dette prinsippet er siden understøttet i Helsingforsavtalen (1962, 1996). Nordisk råd har i ettertid fastholdt prinsippet for språkfellesskap internt men har og hadde ikke den gang mandat til å implementere prinsippet om likestilte språk i de nordiske land og områder. Med dannelsen av Nordisk ministerråd er det imidlertid mulig å videreføre vedtak i Nordisk råd som anbefalinger til Nordisk ministerråd, som gjennom ressortministre eller samarbeidsministre i det enkelte land kan bringe vedtak frem til realisering2. Selv om noe vedtas i Ministerrådet er ikke det i seg selv en garanti for oppfølgning nasjonalt. Ministerrådet mener at noen nordiske språk mellom de nordiske folk kan være fremmede språk for hverandre3: nabospråk som fremmedspråk. De er naboens språk, men likevel fremmede; dette gjelder særlig den lingvistiske avstanden mellom skandinaviske språk og finsk, grønlandsk og samisk; langt mindre mellom skandinaviske språk og islandsk og færøysk. Men hvis noen nordiske språk er fremmedspråk for Nordens innbyggere i Det nordiske språksamarbeidet4, hva består da likevel det felles i? Ministerrådet mener at den korte avstand i språkslektskap mellom dansk, svensk og norsk5 kan bygge bro og argumenterer med befolkningstallet: "Vi er ca. 25 millioner mennesker i Norden. Mange av oss kjenner til, snakker eller forstår minst et av de skandinaviske språkene; dansk, norsk og svensk"6.

Ettersom de skandinaviske språkene "i prinsipp" forstås både i skandinaviske og øvrige nordiske land7, har de blitt en nøkkel for ministerrådet til å implementere et skandinavisk språksamarbeid som "det nordiske språkfellesskapet": "Uten store anstrengelser kan de fleste innbyggere i Norden lære å forstå og kommunisere mellom nabospråkene dansk, norsk og svensk"8. Betegnelsen de skandinaviske språk relateres på den offisielle hjemmesiden norden.org direkte til uttrykket det nordiske språksamarbeid. Dialogen mellom de nordiske språkene verbaliserer ministerrådet som dialogen mellom de skandinaviske språkene, slik at nordiske språk og skandinaviske språk fiktivt sidestilles i et nordisk samtalerom med nabospråk som lingua franca. Formelt heter det at "De officielle sprog i Norden er dansk i Danmark, finsk og svensk i Finland, færøsk på Færøerne, grønlandsk i Grønland, islandsk på Island, norsk i Norge og svensk i Sverige"9. Men Sprogene i Norden samler seg i et skandinavisk språkfellesskap; ministerrådet karakteriserer de øvrige språkene i det nordiske område10 annerledes og noen av disse som nasjonale minoritetsspråk11.

Nordisk ministerråd for utdanning og forskning (MRU) og Nordisk ministerråd for kultur (MRK) er sidestilt avsender12 i parateksten på norden.org, hvor vi registrerer den mellom ministerrådene samstemte betegnelsen nabospråk brukt om skandinaviske språk. Men når skandinaviske nabospråk i teksten omtales side om side med nordiske språk, etablerer Ministerrådet en flerstemmig terminologisk bruk av ordet nabospråk. Ministerrådet skiller ikke mellom skandinaviske nabospråk og nordiske nabospråk. Det fremgår altså ikke om ministerrådet definerer nabospråk som bare de skandinaviske språkene, og vi kan derfor heller ikke av dette utlede hvordan ministerrådet skiller mellom nordiske språk, nabospråk og skandinaviske nabospråk. Men dersom vi sammenstiller ministerrådets formuleringer om nabospråk fra begynnelsen i 1971 til nåtid (utgangen av 2014), kan vi lokalisere og sammenstille et samlet flerstemmig uttrykk for ministerrådets forståelse og innholdsbestemmelse av termen.

Samarbeidet om språk i Norden er især regulert av språkkonvensjonen og språkdeklarasjonen13 og Det nordiske samarbeidet "bør" i fremtiden foregå "på de skandinaviske språkene"14. Selv om de offisielle språkene med ministerrådets ord er syv, er likevel bare tre15 av disse samarbeidsspråk. Ministerrådet argumenterer altså for at alle nordiske land og områder må samle seg om de skandinaviske språkene. I Nordisk ministerråds språkredegjørelser16 brukes ordet nabospråk om skandinaviske språk og undervisning om disse (nabospråkundervisning). Elever i grunnskole, ungdomsskole17 og videregående skole18, studenter, universitet er omtalt i tekster, hvor vi finner formuleringer med krav til undervisningens innhold19. Kravene i Deklarasjonen om nordisk språkpolitikk fra 2006 er ikke juridisk bindende, men utdanningsministrene har forpliktet seg til å arbeide på å realisere målene i deklarasjonen20 og "for å oppnå målene bør nabospråkundervisningen i skolen styrkes"21.

Er da nabospråkundervisning en særlig type undervisning om og i nordiske eller skandinaviske språk som nabospråk, andrespråk eller fremmedspråk, eller definerer ministerrådet nabospråkundervisning som noe fjerde? Hvordan bestemmer ministerrådet innholdet av termen nabospråkundervisning? Et svar har praktisk betydning for elever, studenter og undervisere i alle nordiske land, da alle er omfattet av deklarasjonens mål – og ministrene er forpliktet på ordlyden i målene. Vi velger å kartlegge hvordan ministerrådet longitudinalt omtaler, bruker og bestemmer nabospråk og nabospråkundervisning. Ministerrådet består av skiftende ministre fra skiftende regjeringer i skiftende perioder, så noe kan underveis endre seg. Måten å utøve språkpolitikk på kan endre seg. Et ministerråd trenger heller ikke ha samme syn på hverken språk, andrespråk, nabospråk eller fremmedspråk gjennom årene. Ettersom Nordisk ministerråd ble grunnlagt i 1971 kan ministerrådet siden da ha justert sin språkpolitikk. Den nordiske språkkonvensjonen (1981, 1987) er uttrykk for en slik justering av nordiske borgeres og myndigheters rett til å bruke eget språk i Norden. Med vedtaket av Deklarasjon om nordisk språkpolitikk endrer ministrene på den felles språkpolitikk.

Etablering av tekstkorpus

Vi velger å utforske ministerrådets tekster for hele perioden, men hvordan kan vi lokalisere og kvalifisere tekster som uttrykk for et ministerråds oppfattelse? Fordi tekster er godkjent eller vedtatt av ministerrådet trenger de ikke være formulert av ministre, da disse har rådgivere og embetsfolk som kan gi synspunkter fra seg og utforme tekster på forhånd. Dog velger ministrene selv hva de godkjenner, undertegner eller vedtar og derfor uttrykker tekstene ministerrådets oppfattelse. Likeså har Nordisk Ministerråd i tidens løp utgitt rapporter, utredninger, læremidler, veiledninger og annet – enten selv eller i samarbeid med for eksempel de nordiske språknemndene, Foreningene Nordens Forbund og de nordiske morsmålsforeninger. Disse utgivelsene har ministerrådet noen ganger gitt økonomisk støtte til uten å være medunderskriver av. Vi må derfor skille mellom når og når ikke ministerrådet selv mener noe i tekstene (for eksempel i forord). Da vi bare ønsker å lokalisere ministerrådets egne ord, velger vi å utelukke tekster, hvor andre er angitt som medforfattere, fordi vi her ikke gjennom analyse kan skille ministerrådets synspunkter fra andres. Noen tekster kan i tillegg også bare være bestilt av ministerrådet, så alene bestillingens ordlyd er rådets.

Nabospråkundervisning kan bety at noen mere eller mindre har planlagt, implementert og kanskje evaluert rammer for at noen andre kan lære seg22 nabospråk23. Men språkundervisning skiller mellom undervisning i språk, med språk og om språk24. Læring av språk og forståelse av språk er heller ikke samme. Vi må skille mellom reseptive (lytte, lese) og produktive aktiviteter (tale, skrive). Språkundervisningens målspråk (morsmål, nabospråk, andrespråk eller fremmedspråk) krever ulike didaktiske og metodiske tilganger25.

Men hva er kombinatorikken i ministerrådets oppfattelse av språkforståelse og språklæring? Ikke minst i tiden etter Nordisk ministerråds dannelse i 1971 kan vi registrere at forskere, lærerutdannere og organisasjoner gjennom bøker, artikler, foredrag, kurser har ment noe om undervisning i, med og om nordiske og skandinaviske nabospråk. Så langt har Nordisk ministerråd imidlertid ikke sluttet seg til ordlyden i noen av disse didaktikktekster, men bare gitt økonomisk støtte til publisering av noen av dem. Hva ministerrådet over tid har ment og mener om nabospråklæring og nabospråkdidaktikk er ikke kartlagt. Forskningen har primært interessert seg for skandinavers forståelse av både talt og skrevet dansk, norsk og svensk26. Undersøkelsene ser i begrenset omfang på resultater av planlagt og gjennomført undervisning i dansk, svensk og norsk som nabospråk i de tre skandinaviske lands skoler og videregående skoler. Men for eksempel er dansk- og svenskundervisning i norskfaget undersøkt27. I en avhandling om Nordiske språkpiloter28 undersøker Jerpstad effekten av et etterutdanningstilbud til nordiske undervisere i nordiske språk i nordisk skole og videregående skole. Imidlertid kartlegger ingen av de nevnte undersøkelsene ministerrådets innholdsbestemmelse av nabospråk og nabospråkundervisning i grunnskole og videregående skole i skandinaviske land.

Til grunn for vår egen bruk av termen legger vi Torps forskningsbelagte terminologiske avgrensning av de nordgermanske språk til bare skandinaviske språk fordi det "mellom øynordisk og skandinavisk går […] ein absolutt kommunikasjonsbarriere"29. Vi bruker dermed termen nabospråk – hvor nordisk eller skandinavisk ikke er foranstilt – som en betegnelse for lingvistisk gjensidighet mellom språkene bokmål, dansk, nynorsk og svensk. Vi begrunner dette med at en elev i skandinavisk kontekst ikke møter tre men fire skriftspråklige standarder (to mononormspråk og et multinormspråk).

Det styrende forskningsspørsmålet for undersøkelsen er: Med hvilke ord har Nordisk Ministerråd fra 1971 til utgangen av 2014 i tilgjengelig skrift definert og brukt termen nabospråk samt formulert en nabospråkdidaktikk og en nabospråkpolitikk for skandinaviske lands skoler og videregående skoler? Vi etablerer i tillegg noen forutsetninger: For det første definerer vi kriterier for at noen kan uttale seg som eller på vegne av Nordisk ministerråd. For det andre definerer vi kriterier for under hvilke betingelser noen ulike typer av verbaliseringer på vegne av Nordisk ministerråd uttrykker en felles mening i enighet/ som en enig stemme. For det tredje lokaliserer vi ved hjelp av de definerte kriteriene de kvalifiserbare kildene med sikte på kartlegging og avgrensning av innholdsrelevante tekster eller tekstutdrag.

Nordisk ministerråd består av 11 ressortministerråd. For eksempel Nordisk ministerråd for utdanning og forskning (MR–U)30, som mellom sine møter blir administrert av Nordisk embetsmannskomité for utdanning og forskning (EK–U). Både en embetsmannskomité og de nordiske samarbeidsministrene kan representere Nordisk ministerråd. Derimot kan ikke Nordisk råd som forsamling av parlamentarikere, dets formannskap eller presidentskap representere Nordisk ministerråd. Men når Nordisk ministerråd i et møte vedtar en formulering, har den umiddelbar gyldighet. Når Nordisk ministerråd i en variabel og gyldig kontekst (for eksempel som embetsmannskomité) uttaler seg skriftlig, er en slik verbalisering også gyldig som en felles stemme. Når en minister i et møte i Nordisk råd kommenterende fremlegger et dokument og godtgjør at det er på vegne av ministerrådet, er hvert ord i tillegg til dokumentet ministerrådets stemme i enighet og kan registreres som en gyldig verbalisering. Oppfølgende uttalelser fra ministre til pressen kan derimot ikke være gyldige, da de etterfølgende kan ha blitt redigert av journalister. Derimot kan Nordisk ministerråds sekretariat under ansvar skriftlig uttale seg på ministerrådets vegne.

Nordisk råds sesjoner katalogiseres systematisk, så både alle dokumenter og alle taleres ord er fastholdt for ettertiden i protokoller i bokform (fra år 2000 digitalt). I Nordisk råds forhandlinger kan taler og dokumenter dokumentere ministerrådsenighet. Derfor utgjør Nordisk råds sesjonsprotokoller en omfattende pålitelig og gyldig kilde. En annen kilde er Nordisk ministerråds hjemmeside, hvor imidlertid bare nyere tekster og dokumenter er tilgjengelige. For å være gyldig kilde må en hjemmesidetekst bare gjengi ministerrådets ord og ikke journalistiske bearbeidelser av det samme. En tredje primær kilde er tilgjengelige førdigitale publikasjoner eller dokumenter som bærer Nordisk ministerråds navn. Selv om tekster er utgitt med ministerrådets navn i kolofonen, har de dog ikke uten videre ministerrådets tilslutning. Tekster utgitt med bare økonomisk støtte fra eller trykt hos Nordisk ministerråd er ikke gyldige. Faglige og vitenskapelige tekster, læremidler og andre tekster heller ikke.

Kilden kan som utgangspunkt være muntlig eller skriftlig men i undersøkelsen er bare tekst som i ettertid er fastholdt og tilgjengelig i skriftlig form (som for eksempel vedtatte forslag, godkjente referater, forhandlingsprotokoller, dokumenter) gyldig. Teksten er umiddelbart gyldig dersom den for eksempel uttrykkes som "vedtatt av", "på vegne av" eller som Nordisk ministerråd, Ministerrådet MR–U (og/eller MR–K) eller Embetsmannskomiteen EK–U (og/eller EK–K) "uttaler". Derimot er altså ikke teksten gyldig alene fordi er "utgitt av", "finansiert av" eller "utgitt med støtte fra" Nordisk ministerråd, Ministerrådet MR–U (og MR–K) eller Embetsmannskomiteen EK–U (og EK–K).

Ved søk i Nordisk råds sesjonsprotokoller (digitalt og førdigitalt) bruker vi samme kategorier som Nordisk råd har valgt til indeksering og møteorganisering: Medlems/utvalgsforslag (A), Ministerrådsforslag (B), Beretninger (C), Meddelelser (D) og Spørsmål (E)31. Søk i sesjonsprotokollenes emneregistre gjennomfører vi for alle år med søkeordene språk, nabosprog, nabospråk, grannspråk, grannespråk for å kunne lokalisere og kvalifisere tekstmateriale til tekstkorpus. Som oppfølgende søkeord i kvalifisert tekstkorpus bruker vi søkeordene: Språk, sprog, nabospråk, nabosprog, grannspråk, grannespråk, undervisning, didaktikk, skole, videregående skole, gymnasium, dansk, svensk, norsk, bokmål, nynorsk, skandinavisk.

Med søkeprosessen prekvalifiserer vi tekstene. Med støtte i informasjoner fra Språk i Norden, fra Nordisk ministerråd på hjemmeside norden.org og fra protokollene i Nordisk råd skiller vi ut noen av tekstene som primære tekster, hvilket vi kvalitativt begrunner med innholdsrelevans (ulikt innhold), tid (ulike år) og hensikt (ulike teksttyper):

  • 1962 Helsingforsavtalen
  • 1971 Avtale om kulturelt samarbeid mellom de nordiske landene
  • 1978 Vedtekter for Nordisk språksekretariat
  • 1979 Berättelse rörande det nordiska samarbetet
  • 1980 Internordisk språkförståelse. Symposium
  • 1981 Handlingsprogram för förbättrad nordisk språkförståelse (Nordmål)
  • 1985 Nordisk ministerråds Virksomhetsberetning for 1984
  • 1987 Nordisk språkkonvensjon
  • 1988 Ministerrådets Handlingsplan for nordisk kulturelt samarbeid
  • 1990 Handlingsprogram for språklig samarbeid i Norden. Nordmål
  • 1995 a Nordmål
  • 1995 b Nordisk samarbeid i en ny tid
  • 1996 a Det nordiske samarbeidet på lengre sikt
  • 1996 b Rapporten: Det umistelige
  • 1998 Forslag til en nordisk språkpolitikk
  • 2000 Nordmål 2000-2004
  • 2006 Deklarasjon om nordisk språkpolitikk
  • 2009 Ministerrådets redegjørelse om oppfølgning på Språkdeklarasjonen
  • 2011 a Ministerrådets redegjørelse om oppfølgning på Språkdeklarasjonen
  • 2011 b Ministerrådets redegjørelse om tiltak som fremmer forståelsen
  • 2013 Ministerrådets redegjørelse om oppfølgning på Språkdeklarasjonen

Kontekstualisering av nabospråk i primært tekstkorpus

Gjennom å se på ordets omgivelser får vi et overblikk over søkeordets plassering i de kvalifiserte kildene. Bare 11 kilder har ordet nabospråk som enten enkeltstående ord eller som del av et sammensatt ord fordelt på 10 årstall. Ved å innsette antall forekomster i diagram på en tidslinje får vi i tillegg et klarere bilde av denne fordelingen.

Ved å kombinere våre opplysninger om kildene med forekomstene i skjemaet kan vi se at ordet nabospråk opptrer det høyeste antall ganger i Handlingsprogram for språklig samarbeid i Norden. Nordmål 19901995. Dette program godkjenner Nordisk ministerråd i Reykjavik i 1990. Fem år senere godkjenner Nordisk ministerråd for utdanning i 1995 Handlingsprogram for nordisk sprogforståelse. Nordmål 19962000. Denne neste gangen inneholder dokumentet (den delen vi har tilgang til) ikke ordet nabospråk. Heller ikke Nordisk samarbejde i en ny tid fra 1995 inneholder ordet.

diagram till petersen.PNG

Nordisk språkkonvensjon32 og kildene datert fra 1995 til og med 2000 inneholder ikke ordet nabospråk, men ministerrådet har ellers brukt termen fra 1977 til 201333. Vi ser en påfallende endring fra 1990 til 1995. Sverige og Finland inntrer 1. januar 1995 i EU og nettopp i 1995 pågår en debatt i Nordisk råd og i Nordisk ministerråd om å endre på de organisatoriske rammene for arbeidet. At denne debatten i seg selv skal kunne overbevise ministerrådet om å slutte med å bruke et ord kan virke lite sannsynlig. Likevel kan vi ikke se bort fra at den språklige orientering mot EU blir forsterket med Sveriges og Finlands tilslutning. Retorisk kommer nye "naboer" inn i det skandinaviske språkfellesskapet. Når ministerrådet ikke kan inkludere de nye naboene i nordisk nabospråkundervisning blir det enklere å tale om språk fremfor nabospråk. Noe kan tale til fordel for denne vurdering av den uteblitte bruken av termen fra 1995 til 2000. Sommeren 1995 bestiller nemlig ministerrådet en arbeidsgruppe til å utvikle en rapport om den nordiske språkforståelsen i et bredere perspektiv. Den faglige rapporten "Det umistelige"34 er klar sommeren 1996 og inneholder termen nabospråk 42 ganger jevnt fordelt på 55 sider. Nettopp ordlyden i denne rapporten tilslutter ministerrådet seg aldri. Derimot bestemmer ministrene seg for å framlegge et alternativt dokument35.

Hvordan inngår da forekomstene av det sentrale søkeordet nabospråk i den lokaliserte konteksten? Ved først å se på de tettest plasserte ordene før og etter søkeordet får vi parataktisk og hypotaktisk informasjon samt innblikk i aktørforholdet subjekt/objekt/indirekte objekt, ordklasseinformasjon samt viten om skandinavisk herkomst: 5 forekomster er på bokmål, 15 på dansk, 0 på nynorsk og 15 på svensk. Hver av de 35 forekomstene av nabospråk (eller grannspråk, grannespråk, nabosprog) kan vi lokalisere som enten enkeltstående substantiver eller første del av sammensatte substantiver. Syntaktisk står det enkeltstående substantivet nabospråk især (7 av 10) i nærhet av substantivet undervisning eller verbet underviser, som når det for eksempel heter "undervisningen i nabospråk" eller "som underviser i nabospråk". Som del av et sammensatt substantiv står især nabospråk- (17 av 24) i kombinasjon med et etterstilt undervisning/undervisningen. I alt forbinder ministerrådet nabospråk med ordet undervisning i 24 av 36 poster i tekstkorpus. Nabospråk(s)undervisning står i 10 av de 17 mulige tilfellene i bestemt form singularis. Bestemtheten indikerer at brukeren (ministerrådet) har en forforståelse av nabospråkundervisning.

Kontekstualisering av nabospråk i sekundært tekstkorpus

Sekundært tekstkorpus er i undersøkelsen summen av de helsetninger, som inneholder søkeordet minst én gang og de punkter på listeform som inneholder søkeordet minst én gang. I det relativt større sekundære tekstkorpus får vi tak i ytterligere informasjon om ministerrådets bruk av termen, hvilket innebærer at vi kan konsolidere og systematisere informasjoner, som vi allerede har innsamlet tidligere. I neksuskontekst36 finner vi for eksempel ministerrådet verbalisert som agerende subjekt i bare 8 ut av 36 mulige: innført, vedtatt, besluttet (fortid), anbefaler og vurderer (nåtid), vil samordne, vil ha og noe vil bli gitt (fremtid). Bortsett fra disse er noen andre eller noe annet anonymisert subjekt:

NOE er, (er innført), er formulert og ble vedtatt / NOEN har, har fått, har besluttet, har vært, har kartlagt, har planlagt / NOEN kan medvirke, angi, inngå, påvirke, gi, styrke / NOEN vil ha, vil samordne, vil følge / NOEN anbefaler, planlegger, underviser, vurderer, skaper, styrer / NOE varierer, foregår, kan være relatert, går ut på / NOE bør skje, bør styrkes, må, vil bli gitt / AT ta initiativ, forsterke, virke for.

Den terminologiske usikkerheten forsterker ministerrådet ved å veksle mellom "skandinavisk språkforståelse" og "nabospråkforståelse". I sekundært tekstkorpus finner vi dels nabospråkforståelse som noe registrerbart i hele Norden og dels som et aspekt som bare noen "tilgodeser i nabospråkundervisningen i DK, S, N og Svenskfinland". Likevel bruker ministerrådet også termen nordisk språkforståelse, som vi finner i et handlingsprogram for forbedret språkforståelse i Norden.

Gjennom å reformulere hvert sitat selektivt skriver vi innholdet tydeligere frem uten å tilføye ny informasjon. De reformulerte sitatene sammenstiller vi til et konsentrat for hvert av innholdsordene, slik at vi kan fremskrive ministerrådets innholdsbestemmelse for hvert av disse. For eksempel lokaliserer vi følgende om nabospråkundervisning:

Nabospråkundervisning finnes i de nordiske land og vil utvikle seg. Den kan utforskes, utredes, økes på skolens område, forsterkes, få mer plass og er en sentral oppgave. Den bør gis gjennom hele grunnskolen. Det finnes prinsipper (som kan debatteres) for å styrke nabospråks stilling i skolen. Den bør bidra til språkforståelse [ikke nødvendigvis nordisk], kulturforståelse [ikke nødvendigvis nordisk] og til oppfostring i nordisk fellesskap. Undervisning i nabospråk som fremmedspråk foregår etter noen andre didaktiske prinsipper og bør i grunnskolen skje i morsmålundervisning og i samvirke med for eksempel historie og geografi. Den skaper i videregående skole kontaktmuligheter til dypere studier av nordisk kultur og litteratur. Alle nordiske land har det på hver sin måte [ulike didaktikker] og i forskjellig omfang fra 3. klassetrinn [men i en av tekstene: hele grunnskolen]. Nabospråkundervisning og undervisning i dansk, svensk og norsk er to ting som noen bør styrke. Undervisningen i nabospråk som fremmedspråk trenger ekstra materiale som handler om nordiske forhold og språk i Norden. Undervisningen i skandinaviske språk kan gis som både hjelpespråk og fremmede språk [som bør styrkes?] Ministerrådet etterspør viten om undervisning i skandinaviske språk/nabospråk ved å spørre om tekstlesing, høreforståelse og regelrett språklæring.

Dette og de øvrige konsentratene gir informasjon om et sammensatt men langt fra sammenhengende syn på nabospråkundervisning. For eksempel vet ministerrådet om ulike prinsipper (som kan debatteres) for å styrke nabospråks stilling i skolen. Likevel hverken nevner ministerrådet prinsippene, som det refereres til, eller har noen mening om disse. Men ministerrådet mener att noen «bør styrke» nabospråkundervisningen (bestemt form).

Kontekstualisering av nabospråkdidaktikk og nabospråkpolitikk i tertiært tekstkorpus?

Tertiært tekstkorpus er alle helsetninger og punkter som vi ved hjelp av de valgte søkeord37 har lokalisert i samtlige utvalgte ministerrådsgyldige og innholdskvalifiserte kilder. Ved å kombinere de informasjoner som vi har hentet i primært og sekundært tekstkorpus med nye informasjoner, som vi lokaliserer i tertiært tekstkorpus, kategoriserer og karakteriserer vi elementer i ministerrådets nabospråkdidaktikk. Det betyr at vi anvender den lokaliserte ministerrådsbruken av termen nabospråk som nøkkel i utforskingen av tertiært tekstkorpus. De øvrige søkeordene opptrer i deres kontekst med foranstilte og etterstilte informasjoner, som forteller mer om hvordan vi kan oppfatte ministerrådets formuleringer om didaktikk. Tertiært tekstkorpus inneholder i tillegg langt flere formuleringer om alle språk i hele Norden. Vi skiller derfor mellom når og når ikke formuleringer angår språkpolitikk for skoler og videregående skoler i interskandinavisk sammenheng.

Ministerrådet skiller ikke klart mellom nabospråklærere i Skandinavia og nabospråklærere i Norden selv om ministerrådet stiller ulike krav til dem, og skiller heller ikke mellom undervisere i grunnskole og videregående skole. Derimot skiller ministrene terminologisk mellom "lærere i nordiske sprog", "lærere, som underviser i nabosprog integreret i modersmålsundervisningen" og "lærere, der underviser i nabosprog som fremmedsprog". Felles for lærere gjelder at de må være "kvalificerede" til å undervise i de nordiske (altså ikke de skandinaviske) språkene. Skolen må bruke "et righoldigt og pædagogisk velegnet undervisningsmateriale", men ministerrådet oppstiller ikke kriterier for læremidler selv om der "er […] alvorlig mangel på læremidler". Ministerrådet tillegger nabospråkdidaktikk og fremmedspråkdidaktikk samme språkforståelse, hvilket ikke stemmer overens med ministrenes interskandinaviske nabospråkdidaktikk for skandinaviske skoler med krav om kommunikativ kompetanse; for dersom språkforståelse er felles nordisk kan ikke ministerrådet uten videre skille mellom orientering om nordiske språk i Norden og kommunikasjon mellom skandinaviske språk i Skandinavia. Ministerrådet skiller heller ikke mellom grunnskolens leseplaner i Skandinavia og det øvrige Norden. Det heter uansett "nordiske læseplaner". Ministerrådets nordspråklige grunnoppfattelse er " […] at Nordens folk også i fremtiden skal kunne kommunikere med hinanden på deres respektive modersmål"38.

Tråder i tekstkorpus

I første del av analysen lokaliserer vi termen nabospråk i 11 av 20 kilder. Vi finner en ujevn fordeling av termen med høyeste antall forekomster i 1990. Fra og med 1995 slutter bruken av nabospråk, hvilket faller tidsmessig sammen med at Sverige og Finland 1. januar 1995 inntrer i EU og at det i 1995 pågår en debatt i Nordisk råd og i Nordisk ministerråd om å endre på de organisatoriske rammene. Nordisk ministerråd velger i 1996 bort rapporten Det umistelige, som inneholder termen nabospråk 42 ganger. I Deklarasjon om nordisk språkpolitikk fra 2006 bruker ministerrådet igjen termen. Vi finner undervisning med nabospråk i 24 av 36 mulige poster. Termen inngår syntaktisk som subjekt (som kan gjøre noe med ting, foreta seg noe eller være årsak til noe), og som objekt (som noen kan innføre, styrke eller vektlegge). 24 av 35 sammensatte substantiver er verbalsubstantiver. I tekstkorpus ser vi et signifikant mønster med et flertall av aktiviteter uten agerende subjekt. Verbet forsterke opptrer hyppig og noen uten navn må undervise i de skandinaviske språkene i Norden.

I annen del av analysen lokaliserer vi hyppig bruk av passiv. Vi finner ministerrådet verbalisert som subjekt i 8 ut av 36 mulige. Blant øvrige forekomster finner vi anonymisert agens ved et stort antall verb. Ved å sammenstille betydningsinnholdet i helsetningene lokaliserer vi et signalement av termen nabospråklærere. Vi ser "lærere i nordiske språk" side om side med språklærere i Norden, morsmålslærere og "lærere i nabospråk i Norden" som ikke har "videreutdanning i nabospråk". Likevel har "morsmålslærere i Norden omfattende videreutdanning i nabospråk". Det betyr at vi lokaliserer terminologisk usikkerhet og selvmotsigelse hos ministerrådet, som veksler mellom "skandinavisk språkforståelse" og "nabospråkforståelse". Ministerrådet bruker samtidig "nordisk språkforståelse" og skiller noen ganger mellom nabospråkforståelse og kulturforståelse, hvor forskjelligheten er relatert til om elevene har eller ikke har dansk, norsk, færøysk eller svensk som morsmål. Ministerrådet definerer alle språk i Norden som nabospråk, men fra 2006 skiller man ofte mellom skandinaviske nabospråk og nordiske nabospråk. Man vil øke nabospråkundervisningen, forsterke den og gi den mer plass i hele grunnskolen. Den bør bidra til språkforståelse, kulturforståelse og til oppfostring i nordisk fellesskap. Prinsippene for å styrke nabospråkundervisningen beskriver ministerrådet ikke, men den bør i grunnskolen gis i morsmålundervisning i samvirke med andre fag og består av nabospråk og fremmedspråk. Undervisningen i skandinaviske språk kan gis som hjelpespråk og fremmedspråk. Ministerrådet vet at alle nordiske land har tilrettelagt nabospråkundervisning på hver sin måte og i forskjellig omfang. Ministerrådet bruker termen språklæring uten å definere den. Ministerrådet skiller ikke mellom etterutdanning i skandinaviske og andre nordiske språk.

I tredje del av analysen lokaliserer vi en hyppig bruk av vage, generelle og ikke kontrollerbare formuleringer som "i passende omfang", "fremme", "styrke" og "ta sikte på". Ministerrådet bruker uttrykkene som upresise abstrakter og programformuleringsord, som vi kan gjenfinne i politiske partiers programmer. Vi finner ikke konkrete undervisningsmål og metoder.

Implikasjoner

Vi lokaliserer en serielt tilbakevendende inkonsekvent språkdidaktisk tilnærming i ministerrådets formuleringer. Ministerrådet vil utvikle og styrke elevenes muntlige og skriftlige uttrykksevne med språktilegnelse i en reseptiv og produktiv språkdidaktikk. I Nordmål 1995 har ministrene en produktiv tilnærming med "aktivere elevernes sprog". Adjektivet kommunikativ definerer ministrene ikke, trass i at det finnes ulike oppfattelser av kommunikativ kompetanse. Ministerrådet ser språkforståelse som "kommunikativ kompetance og kulturformidling". Når ministerrådet uten forbehold gjør orientering om språkene i Norden til "obligatorisk del af undervisningen i grundskolen" i skandinaviske land må det bety at elevene her skal bli orientert om for eksempel finsk, grønlandsk, islandsk og samisk.

Ministerrådet tillegger nabospråkdidaktikk og fremmedspråkdidaktikk samme språkforståelse ved å bruke de samme argumentene for å gi orientering om nordiske språk i Norden og for å åpne kommunikasjon mellom skandinaviske språk i Skandinavia. Nordisk samarbeid er avhengig av nordisk språkforståelse, heter det, men motsatt er "nordisk språkforståelse og det språklige fellesskap i Norden" avhengig av "nordiske landes sprog, kultur, litteratur og samfundsforhold". Vi finner her en sirkulær argumentasjon, hvor nordisk språksamarbeid både er drivkraft og trenger drivkraft. Målet er " […] at Nordens folk også i fremtiden skal kunne kommunikere med hinanden på deres respektive modersmål". Ministerrådet mener, att Nordens folk allerede kan kommunisere med hverandre på sine respektive morsmål, men dette er i konflikt med forskningsbasert viten om skandinavisk nabospråkforståelse39. Dersom det var tilfellet, ville alle kunne forstå hverandre i hele Norden.

Ministerrådet ordlegger noen veier til å gi, gjennomføre, støtte og forbedre nabospråkundervisning: Læreres grunn- og etterutdanning, læreplaner, forsknings- og utviklingsarbeid, utveksling og læremidler. Ministerrådet vil bruke "et righoldigt og pædagogisk velegnet undervisningsmateriale" men forklarer ikke hva dette vil si. Ministrene skiller ikke mellom grunnskolens leseplaner i Skandinavia og det øvrige Norden. Alle har "nordiske læseplaner". Ministerrådet avgrenser gradvis målet til "bredt at styrke sprogforståelsen i Norden med sigte på at øge borgernes forudsætninger for at kommunikere med hinanden på dansk, norsk eller svensk". Ministerrådet endrer fra 1995 sine målgruppeformuleringer for fremtidige innsatser til å prioritere barn og unge40 men uten å relatere denne innsatsen til undervisning.

I 1998 konkluderer ministerrådet at noe er galt med strukturen i språkarbeidet i Norden og man fremlegger Forslag til en nordisk språkpolitikk. Målet er å skape strukturelle forutsetninger for "bedre sammenhæng i Ministerrådets sprogsatsninger" ved at "Hovedansvaret for sprogsamarbejdet lægges til MR–U og MR–K". Ansvaret flytter ministrene dermed fra en til to: To grupper av ressortministre og to administrative enheter41, som siden velger å tilsette en referansegruppe. Ministerrådet gjør de skandinaviske språkene til "den fælles ramme" om det nordiske samarbeid og forankrer språkpolitikken i Skandinavias språk. Ministerrådet erstatter termen nordisk språkforståelse med internordisk språkforståelse og sammenstiller denne med kulturkompetanse. Det fremgår at internordisk språkforståelse er det samme som nordisk språkforståelse. Ministerrådet vil videreutvikle språkforståelsen i forhold til de ikke–skandinaviske språkene, slik at internordisk språkforståelse er eller blir de skandinaviske språkene.

Språkpolitisk definerer ministerrådet gradvis kommunikativ kompetanse til å være den reseptive enveisferdigheten å kunne motta og forstå språk: I Nordmål 1995 avleser vi en kommunikativ kompetanse med så vel reseptive som produktive tilganger, men i 1998 stiller det seg annerledes. Ministerrådet vil alene styrke alle nordboeres ferdigheter i å forstå hverandre. Vi kan lese målet som at alle skal forstå hverandre på hver sitt språk i hele Norden. Likevel skal det kun orienteres om andre nordiske språk i Skandinavias skoler og videregående skoler. Trass i orientering og geografisk begrensning til Skandinavia, vil ministerrådet styrke alles ferdigheter i å forstå hverandre. Vi ser at ministerrådet er delvis uenig med seg selv. Midt i uenigheten gir ministerrådet i 1999 en referansegruppe fullmakt til å føre tilsyn med ministerrådet og til at "overveje prioriteringen af Ministerrådets satsninger inden for sprogsamarbejdet".

I Deklarasjon om nordisk språkpolitikk anfører ministrene 2006 at "I Norden regner vi alle språk som likeverdige, men de har ikke alle samme rolle". Formuleringen rangordner de nordiske språkene og tildeler dem ulike roller. Men Nordens språk er de uansett alle. Nordens språk er dog ikke det samme som alle språk i Norden. Ministerrådet bruker termene nordisk språkfellesskap og nordisk språkforståelse. Nordens språk er de nordiske språkene. Fellesskap og språkforståelse knytter an til Nordens språk. Det nordiske språkfellesskapet er altså de nordiske språkene, men på samme tid likevel bare de skandinaviske språkene brukt i hele Norden. For et mindretall i Norden er de skandinaviske språkene da fremmedspråk, som ministrene understøtter som fremmede nabospråk. De hjemlige nabospråkene er de skandinaviske språkene.

Deltakerne i det nordiske språkfellesskapet består av de nordboere som har tilegnet seg forståelse av og kunnskaper om et skandinavisk språk og forståelse av de skandinaviske språkene. Nye nordboere (for eksempel nye barn og unge i skole og videregående skole) kan delta i dette språkfellesskapet dersom de tilegner seg disse kunnskaper og denne forståelse. Deklarasjonen definerer språkforståelse som forståelse av de skandinaviske språkene. Fra dette tidspunktet er altså nordisk språkforståelse definert som skandinavisk språkforståelse karakterisert ved forståelse av talt og skrevet bokmål, dansk, nynorsk og svensk.

Kunnskaper er noe mer enn orientering, men ministrene er ikke tydelig med dette. Ministerrådet vil at alle nordboere blir ferdige med å tilegne seg forutsetninger slik at de kan delta i det språklige fellesskapet. De skal få "grunnleggende kunnskaper om språkrettigheter i Norden og om språksituasjonen i Norden", samt "allmenn kunnskap om hva språket er, og hvordan det fungerer". Ministerrådet skriver ikke kunnskaper om språk, men kunnskap om språket som en universell størrelse. Deklarasjonen vil styrke "nabospråkundervisningen i skolen" men skole konkretiseres ikke. Ministerrådet skriver "undervisningen" i bestemt form og indikerer en bestemt didaktikk, som ikke defineres. I formuleringen "undervisningen i skandinaviske språk som hjelpespråk og fremmede språk" definerer ministerrådet ikke ordet hjelpespråk som term og forklarer ikke forskjellen på nabospråk og hjelpespråk; men noen må uansett styrke undervisningen i de skandinaviske språkene som hjelpespråk og fremmede språk.

Språkdeklarasjonen omtaler Norden som språklig foregangsregion og antar at alle nordboere kan benytte seg av sin rett til å tilegne seg forståelse av alle nordiske språk, noe vi ikke finner dekning for i undersøkelser av nabospråkforståelse42. Ministerrådet stipulerer en "politisk vilje til å bevare det nordiske språkfellesskapet" og "forplikter seg til å realisere de langsiktige målene" i deklarasjonen. Men ministerrådet flytter den politiske og didaktiske forpliktelsen over til embetsmannskomiteen (EK–U), som stadfester at "ansvaret for opfølgningen […] er national". Ministrene er heller ikke klare med hva ansvaret innebærer: " […] det er ikke tilstrækkeligt klart, hvad dette ansvar indebærer, og hvilken rolle de nordiske kulturministre (MR–K) har". Teksten nevner at "På daværende tidspunkt har de nordiske undervisnings- og forskningsministre (MR–U) et hovedansvar for koordineringen af sprogområdet", hvilket forteller at ministrene ikke har dette koordineringsansvar mer. Embetsmannskomiteens beslutning om status over den nasjonale oppfølgning skjer "gennem EK hvert andet år". Innsamlingen av hvert lands kartlegging av status samt en statuskommentar forblir nordisk. Hver ny statusrapport ferdigstilles i Nordisk ministerråds sekretariat og Nordisk ministerråd er avsender av den ferdige rapporten til Nordisk råd i 2009, 2011, 201343.

I 2009 spør ministerrådssekretariatet alle land: "Hvilke tiltag har der været for at styrke undervisningen i skandinaviske sprog/ nabosprog, siden sprogdeklarationen blev vedtaget i 2006 (f.eks. tekstlæsning, høreforståelse, regelret sprogindlæring med mere)?" Ministerrådssekretariatet formulerer på vegne av ministrene en statuskommentar på kun 49 ord som konklusjon på hele svarmaterialet om den treårige innsatsen med å følge opp på den nabospråkdidaktiske innsatsen. De samme 49 ordene gir Nordisk ministerråd videre til Nordisk råd.

I redegjørelsen 2011 gir ikke ministerrådssekretariatet eller ministerrådet landerapportene en skriftlig statuskommentar. Under språkforståelse og språkkunnskap spør ministerrådssekretariatet (etter råd fra Ekspertgruppen Nordens Språkråd) på vegne av ministerrådet om “reglerne i undervisningen i skandinaviske sprog (dansk, norsk og svensk) på både folkeskoleniveau (grundskole) og gymnasieniveau” og om kompetansemål. Hvordan og med hvilke læremidler undervisningen gjennomføres reseptivt og/eller produktivt og evalueres, spør imidlertid ikke sekretariatet om. Derimot om hvordan relevante myndigheter sikrer at “læreplanerne der omhandler undervisning i skandinaviske sprog […] bliver fulgt”. Den ferdige statusrapporten fra Nordisk ministerråd møter sterk kritikk hos Nordisk råds Kultur- og utdanningsutvalg og Olemic Thommessen uttaler, at " […] den konkluderer ikke så godt […] det er meget begredelig lesning“44.

Statusredegjørelsen 2013 viser at språkprioritering varierer i de nordiske landene. Ministerrådet mener, at “nordiske tiltak på språkområdet kan bidra til å understøtte nasjonale innsatser” med “særlig vekt på forståelse av talespråkene dansk, norsk og svensk” og man fokuserer på barn og unges språkforståelse. Nordisk språksamarbeid brukes som betegnelse for samarbeid om dansk, norsk og svensk. Ministerrådet45 spør i 2013 i all hovedsak som i 2011 med interesse for perspektivet: nabospråk eller fremmedspråk. Man spør om kompetansemål for kulturforståelse, men definerer det ikke som del av språkundervisningen. Ministrene spør om undervisningen i og om skandinaviske språk har "blitt styrket siden landrapportene i henholdsvis 2009 og 2011“. Det skilles her mellom undervisning i og om. Ministerrådet er utydelig når man spør om hvem som skal få undervisning om skandinaviske språk. Teksten gir inntrykk av vake didaktiske og terminologiske forutsetninger. Det nye er at man spør om skoleeier og oppfølging av læreplanens kompetansemål i praksis. Men ministrene spør ikke om undervisningens tilrettelegging, elevaktiviteter og læremidler, og viser ikke noen forestilling om det. Rapporten oppsummerer hovedpunkter, men ministrene kommenterer ikke svarene på de spørsmål de selv har stillet. I svarmaterialet er vektlegging av nabospråkforståelse relatert til om elevene har dansk, færøysk, norsk eller svensk som morsmål.

I 2011 skriver ministerrådet om tiltak som fremmer “forståelsen af dansk, norsk og svensk blandt børn og unge og de der arbejder for og med den målgruppe” men skole nevner man ikke. Fra 2009 skal "indsatsen på sprogområdet i Nordisk Ministerråd rettes mod målgruppen børn og unge i hele Norden". Men da målgruppen i 1995 og i 2006 også er barn og unge, kan vi læse det slik at barn og unge i hele Norden ikke er inkludert i tidligere år. Den nordiske språk- og kulturidentitet er ifølge ministrene skandinavisk og består i en gjensidig forståelse av dansk, norsk og svensk. Ministerrådets prioritering er styrt av nordboeres alder, men ikke relatert til om de går eller har gått i skole. Fra å satse på språkforståelse for alle i Norden avgrenser ministerrådet nå innsatsen til å omfatte barn og unge i Norden, hvilket innebærer, at også elever fra ikke skandinavisk talende områder må lære seg å beherske enten dansk, norsk eller svensk i skrift og tale for at de kan gjøre seg gjensidig forstått ved lytting og lesing i et skandinavisktalende land. I tillegg skal barn og unge tilegne seg en reseptiv kompetanse av øvrige skandinaviske språk, for ellers kan de ikke kommunisere med andre nordboere som tenkt. Vi kan ikke av teksten lese om en del av denne innsatsen er tiltenkt skoler og videregående skoler. Men Nordisk språkforståelse er prioritert i handlingsplanen for det fellesnordiske kultursamarbeid, og kulturen bidrar med “øget nordisk sprogforståelse”. Kulturfonden vil “øge nabolandssprogforståelsen” og “kendskab til forskellige sprog i Norden som kulturbærere[…]”. Dette står i kontrast til at Ministerrådet for utdanning og forskning tenker i "sprogforståelse i dansk, norsk og svensk. Alt […] på det sprogpolitiske område gennemsyrer dette". Vi registrerer dermed en forskjellig forståelse av nabospråk mellom ministerrådene. Denne splittelsen kommer til uttrykk i spørsmålet om "hvor sprogområdet bedst hører hjemme; under MR–U, med ansvar for skole og uddannelse, eller MR–K, med ministre som nationalt har ansvar for sprogpolitikken".

Konkluderende

Nordisk ministerråd har fra 1971 til utgangen av 2014 brukt termen nabospråk på så forskjellige måter, at vi ikke kan utlede en definisjon av bruken. Ved Sveriges og Finlands inntreden i EU 1995 forsvinner termen fra dokumentene. Fra 2006 kommer termen tilbake og Nordisk ministerråd skiller for det meste, men ikke konsekvent, mellom termene skandinaviske nabospråk og nordiske nabospråk; ved nordiske nabospråk forstår ministerrådet så vel alle språk i Norden som de skandinaviske språkene brukt i hele Norden.

Nordisk ministerråds bruk av termen nabospråk har konsekvenser for den nabospråkpolitikk man fra 1971 til utgangen av 2014 fører både generelt og spesifikt for skoler og videregående skoler i de skandinaviske landene. Det skilles ikke konsekvent mellom lærere i grunnskole og videregående skole, og i flere tilfeller ikke mellom nabospråk og nabospråk som fremmedspråk. Nabospråkforståelse defineres forskjellig slik at samme term brukes om ulike didaktiske prinsipper. Tekstlesing, høreforståelse og regelrett språkinnlæring inngår som elementer i en kommunikativ kompetanse med først reseptive og produktive aktiviteter, senere bare reseptive aktiviteter. Elevene skal orienteres om andre nordiske språk enn de skandinaviske og skal som andre nordiske borgere kunne kommunisere på deres respektive morsmål med Nordens folk. De skal altså kunne lytte til og forstå alle andre nordiske språk men fortsatt tale sitt morsmål.

Nordisk ministerråd formulerer gjennom 43 år ikke en samlet og sammenhengende nabo-språkpolitikk med en nabospråkdidaktikk for de skandinaviske lands skoler og videregående skoler. Ministerrådet har i 2009 overført det politiske ansvar for språkdeklarasjonens mål til embetsmannskomiteen, som har stadfestet at ansvaret for oppfølgingen er nasjonal.


  1. Arne Torp. "Norden og Skandinavia - språk i Norden, nordiske og skandinaviske språk". Norsklæreren 1, 2015: s. 68–73.

  2. Eksempel:" […] ansvaret for oppfølgingen av språkdeklarasjonen er nasjonalt" . 

  3. Nabospråk som fremmedspråk uttrykkes for eksempel i språkdeklarasjonen .

  4. Nordisk ministerråd. norden.org - Det nordiske sprogsamarbejde. 2015. http://www.norden.org/no/tema/udanning-og-forskning-i-norden/samarbeidsomraader-1/spraak/det-nordiske-spraaksamarbeidet (funnet februar 2, 2015).

  5. Ved norsk forstås her og etterfølgende bokmål og nynorsk.

  6. Nordisk ministerråd. norden.org - Det nordiske sprogsamarbejde. 2015.

  7. Birgitta Agazzi, Catharina Grünbaum, Rikke Hauge og Mikael Reuter. Guldtavlorna i gräset. Nordiskt språksamarbete. Historik och framåtblick. Stockholm: Forfatterne, 2014, s. 12.

  8. Nordisk ministerråd. norden.org - Det nordiske sprogsamarbejde. 2015.

  9. Nordisk ministerråd. norden.org - Det nordiske sprogsamarbejde. 2015.

  10. Her ses det bort fra den nordiske dialog med Baltikum.

  11. Nordisk ministerråd. norden.org - Det nordiske sprogsamarbejde. 2015.

  12. Historisk har begge ministerråd hatt ansvar for det nordiske språksamarbeidet, men hvor det dreier seg om undervisning i nabospråk har primært MR-U vært ansvarlig.

  13. Utdrag av begge dokumenter inngår i empiri og analyse.

  14. Nordisk ministerråd. norden.org - Det nordiske sprogsamarbejde. 2015.

  15. Egentlig fire: bokmål, dansk, nynorsk og svensk.

  16. Språkredegjørelsene fra Nordisk ministerråd til Nordisk råd i 2009, 2011, 2013 og 2015.

  17. Norsk ungdomsskoles klassetrinn 8, 9 og 10 motsvarer dansk folkeskoles klassetrinn 7, 8 og 9.

  18. Videregående skole i Norge motsvarer gymnasium i Danmark og Sverige.

  19. Innhold, form, omfang og plassering på trinn.

  20. Nordisk ministerråd. norden.org - Det nordiske sprogsamarbejde. 2015.

  21. Nordisk Ministerråd. Deklarasjon om nordisk språkpolitikk. København: Nordisk ministerråd, 2006.

  22. Det kan skilles mellom å lære noen noe og å lære seg noe med inspirasjon fra Sokrates-formuleringen "Jeg kan ikke lære noen noe, jeg kan alene få dem til å tenke! "

  23. Språk her definert som varieteter i eller utenfor et dialektkontinuum. Se: Lars S. Vikør, Språkplanlegging. Prinsipp og praksis (3. utgave). Oslo: Novus Forlag, 2007.

  24. Carsten Elbro, Læsning og læseundervisning. København: Hans Reitzels Forlag, 2014.

  25. Ivar Bråten, "Leseforståelse – komponenter, vanskeligheter og tiltak". I Leseforståelse, redigert av Ivar Bråten. Oslo: J.W. Cappelens Forlag AS, 2007.

    Elbro, Læsning og læseundervisning, 2014.

    Bente Eriksen Hagtvet, Språkstimulering. Tale og skrift i førskolealderen. Oslo: Cappelen Damm Akademisk, 2002.

    Klara Aalbæk Korsgaard (red.), Opdagende skrivning. København: Dansklærerforeningen, 2010.

  26. Øyvind Maurud, Nabospråksforståelse i Skandinavia (NU 1976:13). Nordisk utredningsserie, Oslo: Nordiska rådet, 1976.

    Ulla Börestam Uhlmann, Skandinaver samtalar. Språkliga och Interaktionella strategier i samtal mellan danskar, norrmän och Svenskar. Uppsala: Institut för nordiska språk vid Uppsala Universitet, 1994.

    Lars-Olof Delsing og Katarina Lundin Åkesson. Håller språket ihop Norden? En forskningsrapport om ungdomars förståelse av danska, svenska och norska. TemaNord 2005:573, København: Nordiska ministerrådet, 2005.

    Robert Zola Christensen og Mari Bacquin. "Dansk og svensk – Fra nabosprog til fremmedsprog? " Språk i Norden, 2013: s. 53–68.

  27. Mette Kristin Østlie, Det nordiske perspektivet er styrket i norskfaget i videregående skole. Mastergradsavhandling, Oslo: Universitetet i Oslo, 2009.

    Anniken Hotvedt Sundby, Det nordiske enhetsbygget – bestå eller falle? En undersøkelse av nabospråksundervisningen i norsk-, dansk- og svenskfaget på videregående skole "før og nå". Mastergradsavhandling, Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 2013.

  28. Silje Jerpstad, Lærerkursing og nabospråksdidaktikk. Hva rapporterer lærere om når det gjelder praksisendringer etter kursing i nabospråksdidaktikk? Mastergradsavhandling, Oslo: Høgskolen i Oslo og Akershus, 2014.

  29. Torp. "Norden og Skandinavia - språk i Norden, nordiske og skandinaviske språk". 2015: s. 70.

  30. Alternativt for eksempel Nordisk ministerråd for kultur (MR–K) med sin embetsmannskomité (EK–K).

  31. Nordiska rådet 2013

  32. Fra 1981 og 1987.

  33. Også senere, for eksempel i Språkredegjørelsen 2015 (s. 2) til Nordisk råd

  34. Arbeidsgruppe nedsatt av Nordisk ministerråd. Det umistelige. Rapport om den nordiske sprogforståelse i et bredere perspektiv. København: Ikke publisert, 1996.

  35. Nordisk ministerråd., "Plan- og budgetdokument for 1997". Nordisk råds 48. sesjon. København: Nordisk råd, 26 juni 1996.

  36. I listen er alle oversatt til bokmål.

  37. Søkeordene: Språk, sprog, nabospråk, nabosprog, grannspråk, grannespråk, undervisning, didaktikk, skole, videregående skole, gymnasium, dansk, svensk, norsk, bokmål, nynorsk, skandinavisk.

  38. Nordisk ministerråd, Handlingsprogram for språklig samarbeid i Norden. Nordmål. Fremlagt av Nordisk ministerråd desember 1989. Anbefalt med kulturutvalgets avvikende synspunkter i Nordisk råd på sesjonen i Reykjavik 1990, vedtatt i Nordisk ministerråd. Se: Protokoll for Nordisk råds 38. sesjon, B 103/K 877–904 og 864–876 (utvalgsbetenkning). – Jf. Språk i Norden 1990, s. 76­–88.

  39. Maurud, Nabospråksforståelse i Skandinavia, 1976.

    Börestam Uhlmann, Skandinaver samtalar. Språkliga och Interaktionella strategier i samtal mellan danskar, norrmän och Svenskar, 1994

    Delsing og Lundin Åkesson. Håller språket ihop Norden?, 2005.

    Zola Christensen og Bacquin. "Dansk og svensk – Fra nabosprog til fremmedsprog?" 2013: s. 53–68.

  40. "Barn og unge mellom 0 og 25 år er Nordisk Ministerråds prioriterte målgrupper […] " Nordisk sprogkoordination. sprogkoordinationen.org. 2017. http://sprogkoordinationen.org/om-os/om-nordisk-spraakkoordinasjon/vaart-arbeid/ (funnet November 19, 2017).

  41. Senere: avdelinger.

  42. Börestam Uhlmann, Skandinaver samtalar. Språkliga och Interaktionella strategier i samtal mellan danskar, norrmän och Svenskar, 1994.

    Delsing og Lundin Åkesson. Håller språket ihop Norden?, 2005.

  43. Også etter undersøkelsens avslutning i 2015.

  44. Nordisk råd, norden.org. 2011. http://www.norden.org/da/nordisk-raad/sessioner-og-moeder/nordisk-raads-sessioner/tidligere-sessioner/63.-session-2011/protokol-nordisk-raads-63.session-2011/14.-kultur-forskning-og-uddannelse (funnet marts 2, 2015).

  45. Sekretariatet spør på vegne av ministrene.